Jeg har aldri bryddd meg om hva folk mener om det jeg skriver på internett, men plutselig gjør jeg det så mye at jeg må velte over i banalitetsgrøfta en periode framover.
Jeg planlegger framtida. Den skal bli lys. Jeg skal være den voksne i rommet i alle rom jeg er i. I overført betydning selvsagt. Jeg skal ikke være i så mange fysiske rom i den lyse framtida. Først skal jeg være veldig mye i hollywoodrommet naturligvis. Så skal jeg være litt i nesten-hollywoodrommet. Og så skal jeg være nokså mye på Stellafield. Og plutselig drar jeg vekk ganske lenge før jeg gjør det jeg pleier å gjøre til jeg ikke behøver å gjøre det mer.
Siden jeg på en måte frarøver meg selv retten til å forholde meg til § 100 en stund framover, kan det hende at de to siste kapitlene i boka jeg har skrevet på en stund, blir nokså eksplosive. Det ser jeg i så tilfelle veldig fram til. Men akkurat nå orker jeg ikke tenke på bokkapitler. Nå skal jeg høre på podcast og så på lydbok til jeg sovner. God natt verden.
